Jeg er nettopp kommet hjem fra Iran. Etter å ha hørt iranske ledere, deltatt i samtaler og snakket med folk på gaten, har jeg disse vurderinger å legge fram:
Iran er bestemt på å mestre kjernekraft. De er en fri nasjon som ønsker å stå i fremste rekke når det gjelder forskning og kunnskap om emnet. Kjernekraft vil gi fremtidens energi. Den vil åpne for nye muligheter på et vidt felt av vitenskapelige områder. Iran vil være beredt på dette.
At Iran nå mestrer anrikningen av uran, og har kontroll over den fulle atomsyklus, er til stolthet for alle iranere. De ærer ?de unge vitenskapsfolk? som har klart dette gjennombruddet, og ser det som forbilledlig handling.
Iran vil stå selvstendig i anrikningen, og kontrollere prosessen selv. De ønsker ikke å bli avhengig av for eksempel Russland, eller noe annet land, for å få anriket uran til reaktorer. De sammenlikner uavhengighet når det gjelder kjernekraft med den nasjonalisering de har gjort av oljeindustrien.
Alle forsøk på å hindre Iran i å gå videre på denne vei, vil være dømt til å mislykkes. Iran skal anrike uran, og bygge kjernekraft, som en stolt og selvstendig nasjon.
Iran har rett til dette, som underskriver av ikkespredningsavtalen. Den avtalen slår fast ?den umistelige rett? landene har til å forske på, produsere og bruke kjernekraft.
Kjernekraft må brukes til fredelige formål. Iran sier at de skal gjøre det. De krever rett til å forske og produsere, som nedfelt i den nevnte avtale, men er åpen for kontroller og inspeksjoner.
De skal avvise formynderske innspill, i dette og i andre forhold. Og vil forvente respektfull behandling.
Fra Teheran er det rimelige standpunkt. Som flere bør ha forståelse for.
