Det er 23 år siden den iranske revolusjonen! Det må vi si noen ord om. La oss forflytte oss tilbake til Iran, til tiden før revolusjonen, og minne om hva som skjedde.
Shah-styret
Shah Reza Pahlavi styrte Iran! Han var en selvutnevnt monark, som styrte med støtte fra sin familie, sitt hoff, de store jordeierne, noen oppkjøpte, må vi si, religiøse dignitarier, stammeledere, generaler, industriherrer og mektige handelsfolk.
Disse var, kan vi si, de herskende klasser.
Iran var nærmest et lyderike under USA, og lå trygt i den amerikanske folden. Daværende presidet Carter besøkte Shahen og hyllet ham med disse ordene: "Iran er en oase av stabilitet i et hav av uro, og jeg er sikker på at grunnen til dette er Deres Majestets rettferdige, store og inspirerte lederskap."
Israel
Ja, båndene til USA var sterke. Det var også kontaktene til Israel. Shahens etterretningstjeneste Savak samarbeidet nært med det israelske Mossad.
Men shahen sa: "Vårt samarbeid med Israel er ikke begrenset til etterretningsarbeid. Det er langt bredere enn som så. Jeg har sendt elementer fra samtlige våpengrener og samtlige deler av den sivile forvaltningen til opplæring i Israel."
USA og Israel var støttespillere for shahen. De ble, etter shahen selv, revolusjonens hovedfiender.
Khomeini
Khumeini, han het egentlig Ruhallah Musavi, ble den som uttrykte og drev fram opprørert.
Han stilte tre krav til shahen:
– Bryt livegenskapsbåndene til USA
– Vis respekt for muslimene og for de islamske frihetene
– Bruk landets stadig større oljerikdommer til å bekjempe fattigdom og uvitenhet, og la folket få bygge sin framtid!
Shahen svarte Khomeini og sa at han måtte
– slutte å angripe shahen
– slutte å angripe USA
– slutte å angripe Israel.
Khomeini avslørte dette i en preken i Fatima-moskeen i Qum. Åpent og uforferdet sa han: – Hva skal dette bety? Får jeg ikke kritisere shahen? Tror han at han er imam Ali? Nei, han er bare et vanlig menneske. Og får jeg ikke angripe Israel? Hvorfor skulle jeg ikke det? Og hva med USA? Er det meningen at vi skal forherlige dem som slavebinder oss, dem som har knust vår nasjons selvrespekt?
Khomeini avsluttet sin preken med å henvende seg til shahen og si: "Jeg har forberedt mitt hjerte på å ta imot dine bajonetter, men også på aldri å godta din advarsel!"
Kanskje kunne imamer av vår tid ha noe å lære av Khomeini, i å stå opp, stolte og rakryggete, og si sannheten til urettferdige ledere.
Khomeini ble forvist til landflyktighet, men fra utlandet ledet han opprøret, som vokste til en mektig storm.
Revolusjonen
Irans brede folkemasser reiste seg mot shahen og hans styre. Shahen sendte hæren mot dem. Den besto av 700 000 mann, som på en eller annen måte måtte nøytraliseres.
Noen ville bekjempe den med våpen. Men Khomeini sa: "Nei, dere kan ikke ta noen konfrontasjon med hæren. En hær kan dere ikke slå med våpen. Den eneste måten å slåss mot hæren på, er å avvæpne den."
Han sa: "Bryt lenkene som binder den til shahen"!
Han henvendte seg til soldatene og sa: "Slutt å tjene shahen! Skyt ikke på islamske trosbrødre! Vend tilbake til deres landbyer, til deres familier, til deres jord, til moskeene og til Gud!"
"Deserter!" sa han. "Og ta med våpnene deres, for de er Guds våpen."
Til folket sa han: "Angrip ikke hæren i brystet, men i hjertet! Dere må apellere til soldatenes hjerter selv om de skyter på dere, og dreper dere! La dem drepe fem tusen, ti tusen, tyve tusen – de er likevel våre brødre, og vi vil hilse dem velkommen. Vi vil vise at blod er mektigere enn sverd."
"Det er martyrer som er historiens essens, historiens drivende kraft," sa han. "Så blott deres bryst for hæren!"
"Hvis de får ordre om å åpne ild mot dere, så blott deres bryst! Deres blod og den kjærlighet dere viser dem, idet dere dør, vil overbevise dem."
Og soldatene ble overbevist. De deserterte i tusentall, og hele hæren gikk i oppløsning.
Samtidig økte trykket hele tiden, fra arbeidere, bønder, fattigfolk, kjøpmenn, religiøse lærde, middelklassefolk, intellektuelle – som alle oret seg i revolusjonen.
Det kom til omfattende streiker, og hele landet sto stille. Skjønt folk fylte gater og torg, i tusener og hundretusener, under revolusjonens slagord: "Uavhengighet, frihet, islamsk republikk!"
Og tilbake vendte Imam Khomeini, den 1, februar 1979, det nye Irans leder.
Republikk
Flere millioner mennesker hyllet ham i Teherans gater! Selv dro han rett til revolusjonens gravplass for å ære martyrene, før han henvendte seg til folkemassene.
"Det var en dag med uhemmet religiøs jubel, en gledesdag som trolig savner sidestykke i moderne historie," skrev Mohammed Heikal, velkjent egyptisk kommentator.
Deretter stemte 20,4 millioner iranere, av rundt 24 millioner stemmeberettigete, for å opprette en islamsk republikk.
Imam Khomeini ble den første leder
Han ble elsket av millioner muslimer – shia og sunni. Han sa: – Shia og sunni er ett! Den som sier et støtende ord mot noen av dem, er en uvitende person."
Han ble også elsket av ikke-muslimer. For han sa: "Vi støtter alle undertrykte i verden, dem som ønsker verdighet og frihet!"
Men han ble hatet av stormakter, og av talsmenn, presse og ideologer for verdslige og sekulære krefter, som ikke ville godta et islamsk Iran.
Den kampen har fortsatt. Dels ved åpen krig, som da Saddam Hussain med amerikansk støtte gikk til angrep på Iran, dels ved undergravingsvirksomhet som gjennom det såkalte Islamske motstandsrådet, som er alliert med Saddam Hussain, og dels ved forsøk på å true og isolere Iran, som nå med framlegget om "ondskapens akse", har man forsøkt å svekke Iran.
Hva skjer de neste 23 år?
