Saddam Hussein, en av historiens største krigsforbrytere, er død, hengt fra et tau i galgen. For mange irakere var det nødvendig. Mannen måtte henrettes, likvideres, for at de kunne puste fritt, løfte hodet og legge en epoke bak seg. Rettferdighet kan skje, det er meningsfullt å kjempe, og diktatorer kan føres til skafottet. Med den erkjennelsen går livet videre.
Saddam krigsforbryter
Skal vi minne om krigen som han startet (1980), og førte ? mot Iran? Den varte i åtte år. Og drepte en million mennesker. Krigen skapte ikke annet enn ødeleggelser. Skjønt noe ble oppnådd med den: Krigen holdt stangen det revolusjonære Iran, med dets radikale budskap, som kunne ha spredt seg over Midtøsten. Og det var en hensikt med krigen.
Han fylte massegraver med dem han oppfattet som opposisjonelle. Eller som ikke ville delta i krigen. Mange av dem kom fra torturkamre. Og forøkte noen å drepe ham, samlet han sivile fra stedet og lot alle sammen bli skutt, slik det skjedde i Dujail, nord for Bagdad (1982), der 148 menn og gutter ble drept.
Vi husker han gasset kurdere. Han oppfattet dem som upålitelige. Og slapp giftgass over Halabja (1988), en kurdisk landsby i det nordlige Irak. Slik drepte han 5000 sivile, mens 10 000 andre ble skadd. Han brukte giftgass mot iranere i krigen, uten merkbare internasjonale protester.
Saddam invaderte Kuwait (1990). Da utfordret han vestlige makter, og de nære forbindelser med dem ble brutt. Krigen mot Iran var slutt (1988). Og Saddam hadde forstrukket seg. USA-ledete styrker drev ham ut (1991). Senere ble han sett som en ?galning? i Vesten. Men de gjorde det ikke før.
Kurdere i nord, og shia´er i sør gjorde opprør mot Saddam (1991). De ble brutalt slått ned. Saddam sendte tanks mot shia-byer som Najaf og Karbala, og nær 60.000 mennesker ble drept. USA hadde lovt støtt til dem, men lot dem bli meiet ned. 450.000 kurdere i nord måtte flykte.
Irakere i sumpene i sør, i al-Hawizeh og al-Hammar, med en 5.000 år gammel kultur, ble også ?straffet?. Saddam drenerte deres områder, og forårsaket en miljøkatastrofe. Han gjorde 100.000 arabere til flyktninger.
Han fengslet, torturerte og henrettet enhver som var i mot hans styre. Rundt 300.000 irakere antas å ha ?forsvunnet? under Saddam.
Medskyldige til Saddam
USA og dets allierte invaderte og okkuperte Irak (2003). De ønsket å velte Saddam. Men begrunnelse, om Saddams forbudte våpen, viste seg å være påskudd for egne vestlige interesser, om tilgang på olje og strategiske posisjoner, med det mål å ?omforme? Midtøsten.
Saddam Hussein ødela sitt land, det er sant. Han tok makten ved et kupp (1979). Da var Irak et velutviklet land. Det hadde penger og olje, en kompetent administrasjon og en utdannet befolkning. Ved Saddams død (2006) synes landet i ruiner, og kan bli splittet opp i flere deler.
Men Saddam gjorde ikke dette alene. Vestlige makter bærer medansvar. De støttet og hjalp Saddam, så lenge han tjente deres interesser. Det gjaldt særlig i krigen mot Iran.
Saddams krigserklæring fikk denne form: Han kunngjorde i parlamentet (17. september 1980) at Irak hadde brutt den avtalen som regulerte grensen mellom de to land ved Shatt al-Arab, vannveien til Persiabukta. Noen dager senere (21. september) gikk han til angrep. Og krigen mot Iran var i gang.
Han ble oppmuntret av USA. Pentagon stilte ham i utsikt en lettvindt seier mot Irans regime, som også USA ønsket å svekke. Og Saddams styrker hadde framgang. De tok flere grensebyer i Iran, og beleiret og bombet andre. Vestlige makter forholdt seg passiv.
Men snart stanset offensiven opp. Saddams soldater måtte grave seg ned for å holde på det de hadde tatt. Det så ut til å bli en stillingskrig, inntil Iran startet motoffensiven som drev irakske soldatene ut. Men Saddam ville ikke gi seg i krigen.
Det måtte i så fall skje til hans ære. Og med maksimalt press på Iran. Så han valgte å utvide krigen, for å trekke flere parter inn.
Først startet han ?krigen mot tankerne? (1984). Skipsfarten i Persiabukta skulle rammes. Han bombet skip med olje fra Iran. Og håpet at Iran skulle svare med angrep på andre tankere, som fraktet olje til fordel for Irak. USA og andre vestlige stater skulle bli tvunget til å handle, og da med brodd mot Iran. Store ødeleggelser ble resultatet. Men taktikken lyktes bare delvis.
Så startet han ?krigen mot byene?, først med bombingen av Awaz (1985). Han bombet et ti-tall byer. Og brøt ved det den avtale som var inngått med FN (1984) om å spare sivile i krigen.
Saddam fryktet en langvarig krig, som ville tjene Iran. For Iran var den mest folkerike staten, og hadde ressurser som satte landet i stand til å utstå en utmattelseskrig. Saddams krigsmakt var langt bedre utstyrt. Så Saddam satset på en ?blitzkrieg?, en lynkrig der han kunne utnytte sin militære styrke. Han ble hjulpet av vestlige makter.
De irakske styrkene var overlegen i luften. Styrkeforholdet var som fem til én. Det gjorde at Saddam kunne bombe tankere, og iranske byer. Stormaktene ga ham støtte.
Frankrike leverte bombefly til Saddam. De første franske Mirage F-1 ankom Irak (1981) av en bestilling på 60 stykker. Iran kalte det en krigshandling, som ville gi store ødeleggelser i Iran, og massakrere iranske sivile. Et 80-tall franske krigshelikoptre ble sendt Saddam, og 250 Roland raketter (1980-84).
Frankrike lånte Saddam hypermoderne Super Etendard krigsfly, utstyrt med Exocet raketter (1983). De ble brukt mot oljeanlegg i Iran, og for å lamme landets økonomi. Franske piloter var med i angrepene på iranske mål (1983-1984).
Frankrike hadde inngått avtale med Saddam om å levere artilleri, verd seks hundre millioner dollar (1982). Noe av det kunne brukes til franske AMX-30 tanks, som tidligere var bestilt.
Frankrike ga Saddam 200 AS-30 laserstyrte raketter, som kunne ramme iranske byer. (1985).
Det ble anslått at Frankrikes salg av våpen til Saddam (1982-83) svarte til 40 prosent av Frankrikes samlete våpeneksport. Frankrike fortsatte å sende Saddam raketter, elektronisk utstyr, artilleri, ammunisjon og fly så lenge krigen pågikk.
USA sendte Saddam Lockheed L-100 transportfly (1982), som lett ble bygget om til kampfly. Og amerikanske Bell transporthelikoptre, som var utstyrt med bombekastere (1985).
USA hjalp Saddam med etterretning. Nære kontakter mellom Bagdad og Washington ble opprettet etter at CIAs sjef William Casey møtte irakiske offiserer (1986). Detaljerte informasjoner og satellitt-bilder ble overlevert til Saddam. De ble brukt for å bombe iranere.
USA ga Saddam store lån, på 1-2 milliarder dollar (1986). Formelt var det sivile lån til jordbruk og oljeutvinning, men de frigjorde andre midler som Saddam kunne bruke i krigen.
Ved å beskytte Iraks skipsfart, men la Saddam kunne angripe Irans, var USA behjelpelig med å kvele Irans egen oljeeksport, som ga iranerne inntekt i krigen.
Da det ble kjent at Saddam brukte giftgass (1984), tonet USA anklagene ned, for å bevare det gode forhold til ham.
Vi husker sikkert bildet av Donald Rumsfeld, som varmt trykker Saddams hånd.
England sendte Saddams Irak reservedeler til britiske Chieftain tanks, og leverte andre militære deler (1985). De trente Saddams offiserer.
Britiske og tyske firma leverte Saddam fabrikker, til bruk for innsektsdrepende stoffer, men som enkelt ble omgjort til instanser for produksjon av giftgass.
Det daværende Sovjet støttet Saddam med jetfly, tanks og mye annet utstyr.
Mens Iran kjøpte våpen fra Kina, Nord Korea og det private marked.
Arabiske Gulf-stater støttet Saddam med en milliard dollar i måneden (1986). Saudi-Arabia ga Saddam 60 milliarder dollar til krigen.
Krigen endte uten vinner. Men to land hadde ødelagt hverandre. Saddam Hussein hadde startet den. Han fikk betydelig internasjonal støtte.
Saddam er blitt hengt i galgen. Andre kunne ha fulgt ham. Men henrettelsen var riktig. Krigsforbrytelser må gjøres opp. Vi visste det i Norge også, etter vår egen krig, da forbryterne ble stilt mot peletongen, for avretting.
Saddams død gir ikke Irak fred. Men det er en annen sak. Hans hensendelse til den neste verden var en nødvendighet.
Og så fortsetter krigen for fred.
