Det synes å bli krig mot Irak. Eller rettere sagt: Det synes som om USA går til krig mot Irak. “De som ikke er er med oss er mot oss”, sier Bush. Hvis ikke FN støtter USAs planer for krig, har FN gjort seg selv “irrelevant”.
Definisjonsmaken – for hva som er rett og galt, og for når man går til krig eller ikke, for hvordan verden bør se ut – skal ligge hos USA.
Saddam er en forbryter, det er sant. Han kan betegnes som en gal diktator. Han har startet i hvert fall to kriger – mot Iran og mot Kuwait, og han kan komme til å starte flere.
Vi ser svært gjerne at Saddam veltes, og at det opprettes et nytt irakisk regime. Men det er høyst tvilsomt om USA har rett til å gå inn, med sin veldige krigsmakt, når de selv måtte finne det for godt, uten større grad av internasjonal legitimitet.
Den slags selvtekt fra en verdensmakts side trodde vi hørte historien til. Men det er den "retten" USA krever.
Hegemonisme
Hva vi er vitne til er USAs ønske om å være hegemonistisk stormakt, enerådende på den internasjonale scenen, overordnet andre land og stater. "De som ikke er med oss er mot oss!" Det er en farlig tendens. I den ligger truende arroganse.
Nå fører den USA til krig – mot Saddam og Irak.
Men er ikke krigen berettiget, må ikke Saddam veltes? Hva med hans hemmelige lagre av masseødeleggelsesvåpen?
Det Internasjonale Institutt for Strategiske Studier leverte nylig en rapport som viste dette:
Irak står langt svakere i dag når det gjelder masseødeleggelsesvåpen, ja alle ENGINEr våpen, enn hva de gjorde i 1991 før Golf-krigen.
Luftangrep under Golf-krigen utraderte Iraks åpne og skjulte utstyr til å lage kjernevåpen, inkludert forsøksreaktorer og laboratorier.
Iraks biologiske våpen kan lite sannsynlig gi større skader med mindre Irak har gjort betydelige fremskritt i å utvikle raketter som kan levere våpnene. (Kilde: The Independent, 10. okt. 2002.)
Den påståtte trusselen fra Saddam i Irak synes betydelig overdrevet, og har neppe det omfanget USA vil gi den.
Også CIA leverte nylig en rapport som heller ikke støttet vurderingen av Irak som noen umiddelbar trussel. Det ble heller ikke påvist noe samarbeid mellom Saddams Irak og Bin Laden.
Så hvorfor den amerikanske oppladningen til et angrep på Irak?
Det er, som vi har pekt på, ønsket om stormaktsdominans som ligger bak. USA ser som sin oppgave å dominere verden.
Derfor er vi mot krigen. Vi er mot et amerikansk angrep på Irak. Vi er mot om USA står alene. Og vi er mot – også om USA får dirigert FN med.
Irak utgjør ikke den omfattende trusselen med masseødeleggelsesvåpen. Det finnes i hvert fall ikke gode nok belegg for det.
Det ligger heller ikke moral bak et eventuelt amerikansk angrep.
Tidligere samarbeidet USA med Saddam. USA så på Saddam som en, om ikke så hjertelig, alliert. Det var under krigen mot Iran. Vi husker at Irak startet den krigen, oppmuntret av USA.
I 1980-årene leverte USA satelittbilder til Saddam. Han brukte dem for å bombe iranske soldater, med giftgass. USA leverte selv bakteriegifter (miltbrann) til Saddam. (Kilde: International Herald Tribune, 12.-13. oktober 2002).
Da Saddam brukte nervegass og sennepsgass mot kurderne i 1988, forsøkte USA først å legge skylden på Iran.
USA og Israel
Hva ligger ellers av motiver bak et eventuelt amerikansk angrep på Irak, ved siden av hegemonistiske interesser?
Olje er en faktor, mener mange. Amerikanske oljeselskaper har lenge vært utestengt fra Irak. Veltes Saddam, vil de slippe til. Da kan de starte utnyttelsen av Iraks veldige oljereserver, verdens største etter Saudia Arabias oljereserver.
Vi vil peke på et motiv til. Det har å gjøre med Israel. Å velte Saddam betyr fra amerikansk side å gi styrke til Israel.
Saddam med sin propaganda, og tallrike hær, er et uromoment for Israel. Israel kan føle seg utrygg. Fra Irak strømmer aggresjon mot Israel. Under Golf-krigen sendte Saddam raketter som landet utenfor Tel Aviv.
Båndene til Israel er en medvirkende årsak til at Bush-administrasjonen går til krig mot Irak.
Skal vi si noe mer om de båndene? Vi gir ordet til Robert Fisk, verdens fremste krigskorrespondent, som nylig fremførte dette:
Et stort antall av tidligere israelske lobbyister, eller påvirkere, arbeider nå innen den amerikanskeadministrasjonen.
Bush sine planer for Midtøsten passer perfekt med Israels egne drømmer for regionen.
Visepresident Dick Cheney, den fremste blant krigsivrerne, og andre fremtredende personer i administrasjonen, var tidligere ledere i det pro-israelske "Jødiske Institutt for Nasjonal Sikkerhet".
Slike ledere går ikke minst til krig for Israel.
Den pro-israelske lobbyen i USA er sterk, og former langt på vei USAs Midtøsten-politikk.
Den er et udemokratisk element, som øver stor og ofte avgjørende innflytelsse på siden av de demokratiske organer.
Den fremmer ikke nødvendigvis amerikanske interesser, i en verden der USA går mot hegemoni.
