TEHERAN er grå som før. Fra hotellvinduet ser jeg ut over byen, av murpussete teglstenshus som ensformig reiser seg, i alle retninger så langt blikket når til fjern tåkedis. Spredt blant husene står moderne, høye bygg, for kontorer kanskje, med fasader av fliser og glass, som for å bryte bildet uten å lykkes.
Farger er i gatene, ved folkelivet. Trafikken er livlig med motorsyker, biler og busser. Du ser kvinner i heldekkende sjador, skjønt de fleste har skaut og kappe. Nøytrale klær bærer også mennene.
I vimpler og flagg er det farger, og i faner med sirlig skrift, som pynter gatene. Lamper i rødt, grønt og gult henger fra mange hus og setter farge på natten. Teheran forbereder årsdag for revolusjonen.
Det vises på TV med filmer fra det revolusjonære opprøret. Og visst var det en veldig kraft, med millioner av mennesker i gatene, menn og kvinner i endeløse demonstrasjoner, stadig på nytt, med slagord og knyttete never mot hjelpeløse shah-soldater. Opprøret endret historien. Og la grunnlag for den neste krigen.
DEN FØRSTE var krigen i Afghanistan. Den er bak oss. USA hadde berettiget mål om å rive opp det terroristiske nettverket bak massakren 11. september. I tillegg oppsto andre mål
Masakren førte til at USA ble bevisst sin internasjonale rolle som eneste gjenværende supermakt, med potensiale til å dominere verden. USA grep den rollen. Og utvikler en hegemonistisk strategi.
Et nytt verdenssystem tar form. USA med suveren overlegenhet overvåker alle områder fra Europa til Asia, Persiabukta og Latin-Amerika, fra bakke, hav og luftrom. USA insisterer i det nye systemet på selv å definere normer, avgjøre hva som er trusler, bestemme intervensjoner, og om nødvendig gå til preventiv krig, forkjøpskrig, mot dem som stiller seg utenfor.
USA setter verdens orden. Hva bruke den orden til? Å trygge verden mot katastrofer, sier Bush, og fremme likhet og rettferd.
I Afghanistan synes det ikke slik.
Løftet til Afghanistan om en Marshall-plan, en veldig innsats for å bygge landet, var glemt straks Taliban-regimet falt, og Al Qaidas styrker var knust. USA vendte seg mot en ny konflikt.
KRIGEN MOT IRAK er USA-bestemt. Bush-administrasjonen trådte til med hegemonistisk pondus, og gjorde klart at Saddam må veltes. Nå skjer det med våpenmakt.
De som ikke er med oss er mot oss, lyder en amerikansk parole. Alle land skal i den nye, globale situasjonen, la seg lede av USA.
FN var skeptisk til krigen, og sto i fare for å bli "irrevevant". Frankrike og Tyskland, som ønsket gå egne veier, ble bagatellisert som "det gamle Europa".
Krigen kommer om noen uker. Her omtales neste krig.
DEN KRIGEN blir mot Iran. Med amerikansk hegemonisme som utgangspunkt.
USA styrer verdens orden. Hvilken plass får Iran i den? Iran må underordne seg.
Bush sier han leder verden med moral. Han internasjonaliserer amerikanske verdier. Det er ikke sikkert at for eksempel Iran, vil godta og tilpasse seg det.
Bush legger planer for verden, militært og politisk. Han sier han stabiliserer den. Men om han etter krigen mot Irak fester blikket på Midtøsten, og fra amerikansk ståsted vil påtvinge området fred, går han inn i en dyptgående konflikt som Iran synes opprettholde.
Aktuelt blir et oppgjør med Iran.
Og støtter ikke Iran "terrorisme"? Fra palestinere i innbitte angrep, med bomber og granater. (Iran: I forsvar mot terror fra en okkupant.)
Eller i Libanon, fra Hezbollah, i bakhold på israelske soldater, og med raketter mot israelske posteringer, så voldsomt at Israel måtte trekke seg ut. (Iran: Det var legitim frigjøringskamp.)
USA ble påført nederlag selv. En bilbombe i Libanon drepte 241 amerikanske soldater. (Iran: De understøttet Israels okkupasjon.)
Riktignok tok USA hevn. De mistenkte Hezbollah for dåden, og bombet boligområder der Hezbollah holdt til.
Vil Iran utvikle kjernevåpen? Amerikanerne tro det. Iran bygger kjernefysiske anlegg, til fredelige formål, sier de selv. Nå skal våpeninspektører til Iran.
DET HEGEMONISTISKE systemet skal hindre at kjernevåpen blir spredt. Det motsatte kan skje. Den styrende staten har kjernevåpen og truer med å bruke dem (som nå mot Irak og Nord-Korea), men gir ikke andre den samme rett. Hegemonisme tilsier diktat.
Andre stater med selvbevissthet, i hegemonismens utkant, kan ønske kjernevåpen for å forsvare sin suverenitet.
Som for eksempel Iran.
Historien forandrer seg. Stater som Saudi-Arabia og Egypt, og senere andre stater, kan komme til å endre karakter, tross motstand fra amerikanerne. Den imperiale makten må bre seg ut. Kanskje overstrekker den seg. Fenomenet er velkjent fra før, og har ført til staters vekst og fall.
Slik som med romerriket, og andre "riker". Skjer det med "amerikariket"? Som sprer ut styrkene sine.
MOT IRAN med trusler, og krig.
Iran støtter ikke "fredsprosesen" i Midtøsten, omfavner "terror" og "søker kjernevåpen". Det er nok til å tilhøre "ondskapens akse".
De tenker ikke på det, de kvinner og menn du ser haste gjennom Teherans gater. På store vegger er det malerier fra revolusjonen. Fargene fra den tiden er falmet, men entusiasmen er der fortsatt.
Den kan komme godt med.
