Det var en gang en liten landsby i et land fullt av vakre blomster. Der bodde en mann og ei kone, blant grønne planter og trær.
Begge var glade og lykkelige. Men én sorg hadde de, det var at de ikke fikk barn.
Folk i landsbyen likte paret. De sa: “Tenk hvilken glede om de to kunne få et barn!” Så de ba til Gud om det.
Og de fikk et barn! Den vakreste lille jente. Øynene var skinnende grønne som oliven, kinnene røde som roser, huden var hvit som mel, mens håret var svart som natten.
“Sama skal hun hete!” sa folk i landsbyen. “Hun er jo vakker som himmelen!” For sama betyr himmel på arabisk.
Så gikk måneder og år, og Sama ble stadig vakrere. Men føttene ville ikke vokse, de var små som da hun ble født.
Foreldrene forsto omsider at Sama aldri ville kunne gå.
Nå var hun blitt åtte år , og skjønnere enn noen ! Hele landsbyen elsket henne. Og ikke bare landbyfolkene. Åkrene ble frodigere når hun så på dem med sine grønne øyne, og rosene vakrere når hun strøk dem til sine røde kinn. Hvite liljer vokste der hun gikk. Og jorden ble skinnende mørk, som hennes svarte hår.
I den landsbyen arbeidet alle hardt. Og om høsten, når avlingen var i hus, gledet de seg med en fest ved elva.
Sama kunne ikke arbeide. Sørgmodig pleide hun å si: “Hvorfor kan ikke jeg også hjelpe til?”
Og hun fikk virkelig en oppgave i landsbyen. Hun skulle vokte elva! Elva som de var avhengige av.
For det hendte at røvere ville ta elva, og lede vannet ut over marker som de allerede hadde stjålet.
Så folk hang opp ei bjelle ved elva, og festet en snor til den. Om røverne kom, skulle Sama dra i snoren. Da ville bjella klinge, og alle kunne styrte til.
Den dagen Sama inntok sin plass ved elva, var den lykkeligste i hennes liv.
Sola sto høyt på himmelen. Snart var det spisetid. Hun døste i stolen i skyggen av trærne, omgitt av det vennlige elvesuset.
Plutselig hørte hun stemmer. Det kom menn over åskammen! Hun skjønte straks at det var røvere, og ville skynde seg å varsle landsbyen. Hun strakte ut hånden etter snoren – men brått var den så langt borte! Den hadde løsnet og glidd ned mens hun blundet et øyeblikk.
“Gud, hva skal jeg gjøre!” sa hun. Mens røverne kom nærmere.
Da hørte hun elva, trærne og blomstene rope: “Reis deg, grip snoren, Sama! La bjella klinge, så landsbyen får beskjed!”
“Jeg kan ikke!” svarte hun fortvilet. Men elva, trærne og blomstene kalte: “Skynd deg! Det må ikke bli for sent!”
Hun strevde seg opp på bena – og de bar! Hun vaklet bort til snoren, og da så hun allerede røverne i øynene, de var noen meter fra elvebredden.
Landsbyfolket var ute på markene da de hørte bjella klinge, kraftig og uten stans! De trev økser og gevær og løp mot elva. Røverne ble snart nedkjempet.
Så ville de takke Sama. Men hvor var hun? “Sama!” ropte de, men ingen svarte. Alt de fant, var fotspor i sanden.
“Sama har gått!” utbrøt moren. Og alle forundret seg: “Ja, Sama har virkelig gått!”
Men borte var hun, og borte ble hun. Ville hun komme igjen?
Om elva på nytt ble truet?
Folk ville minnes Sama med et merke til hennes ære.
“Rødt må det være,” sa noen, “liksom hennes blussende kinn! Og grønt, som de skinnende øyne!”
“Nei, hvitt som liljen,” sa andre, “for å minnes hennes rene hjerte!”
“Og husk hennes svarte hår!”
Så tok de rødt, grønt, hvitt og svart, og sydde et flagg som fremdeles vaier over markene.
Det er palestinernes flagg!
(Gjendiktet etter en fortelling av
Sein Ul Abedin Al Husseini.)
