Kjære leser
Godt nytt år!
Vet du at muslimer i disse dager feirer nyttår? For i den islamske kalender starter det nye året nå, i disse dager – i slutten av januar.
Hvorfor er det nyår? Da må vi til islamsk historie. Og se på en viktig hendelse, fra profeten Muhammeds liv (og fred og velsignelse med ham!).
Vi husker han ble forfulgt i Mekka. De som ikke ville tro, skulle drepe ham. For han utfordret deres fordommer og vaner, vantro og maktbruk, ja hele deres levesett. Så hvordan å bli kvitt Muhammed? Jo, de la planer om å myrde ham.
Du husker hvordan det gikk til? La oss minne om det. Og fortelle om hendelsene forut for det som ligger til grunn for den islamske tidsregningen.
Muhammeds flukt fra Mekka
De vantro ville drepe Muhammed. Hver klan skulle peke ut en mann, som sammen skulle ta livet av Muhammed. Da ville klanene få delt skyld, tenkte de. Og ingen kunne stilles til ansvar.
Men Gud beskytter den Han vil. Han lot engelen Gabriel fortelle Muhammed om planen. Så da mennene kom for å drepe ham, i sengen mens han sov, var det Ali, og ikke Muhammed, som lå i den. Muhammed hadde forlatt huset.
Ali kunne selv blitt drept, men han var ikke redd, for Ali fryktet bare Gud. Mennene ble rasende da de skjønte at de var blitt lurt. De løp ut for å finne Muhammed.
Muhammed var gått til huset til Abu Bakr. Der sto det to reiseklare kameler. Profeten steg opp på den ene, og Abu Bakr på den andre. Sammen la de i vei mot sør. For Koreisj – styrerne i Mekka – ville lete mot nord, mente de, langs veien til Yatrib. Koreisj lovte ut en dusør på hundre kameler til den som kunne fange Muhammed.
Muhammed og Abu Bakr fant en grotte på veien. De søkte tilflukt i den. Abu Bakr steg inn i grotten og renset den for slanger og skorpioner. Så satt de begge i den, og lyttet til stillheten rundt.
Den tredje dagen hørte de stemmer. Fem-seks menn var på vei mot grotten. Abu Bakr ble redd, men Profeten beroliget ham. Abu Bakr sa de bare var to, men Profeten minnet om at de var tre. For Gud var også med.
Mennene stanset ved grotten. Men ingen kunne være i den, mente de, så de skyndte seg videre på leting. For inngangen var nå sperret av et tre, som tidligere ikke hadde stått der. Åpningen var dekket av spindelvev, som det vanligvis tar år å lage. Og på hyllen der man setter foten, om noen vil inn i grotten, lå det en due på egg. Var det rart mennene mente grotten var tom?
Muhammed og Abu Bakr dro videre på reisen. De ble hjulpet på vei av en beduin. Han var ikke muslim, men var like fullt til å stole på.
De reiste vestover, og litt mot sør. Så kom de til Rødehavet. Derfra bar det nordover mot Yatrib. Og etter tolv dagers ritt på gode kameler, nådde de utkanten av oasen, en frodig slette med palmer og frukttrær. Bak den lå selve “byen”, “Al-Medinah”, eller bare Medina som den ble kalt.
De kom først til hagene ved Koba. Der ventet folk Profeten. De hadde speidet etter ham fra en knause. Nå ropte noen fra taket på et hus: “Han kommer!” De skimtet Profetens hvite kappe, mot den sorte skrenten. Ropet gjenlød fra alle kanter: “Han kommer!” Menn, kvinner og barn skyndte seg mot Profeten. Alle viste stor glede.
Profeten sa, med stor kraft: “Å folk, hils hverandre med ønsker om fred! Gi til dem som sulter, hold fast ved slektskapsbånd, be når andre sover. Og gå ubekymret til Paradis.”
Profeten skulle bo hos Kultom, en eldre og respektert mann. Ali flyttet også inn der.
Alle ville hilse på Muhammed. Han skulle bli deres leder.
En perser besøkte Muhammed. Navnet hans var Salman. Han var en tidligere slave, som hadde rømt fra eieren sin. I Syria var han blitt kristen. Han hadde vært sammen med vise menn, som hadde sagt at han burde dra til Arabia, for der skulle det komme en profet. Salman ble følgesvenn til Profeten.
Muhammed ble ikke lenge i Koba. Han la grunnstein for den første moskéen i Islam, før han fortsatte mot selve Medina.
Den dagen han nådde Koba, var mandag den 27. september, år 622 etter kristen tidsregning. Da startet en ny tid for Islam. Det ble begynnelsen på den islamske tidsregning.
Det markerer vi altså! Godt nytt år, alle sammen!
Muharram er sørgemåned
Vi ønsker hverandre godt nytt år. Men muharram, som den kalles, den første måneden i den islamske kallender, er ingen gledesmåned. Tvert om er det en tid for sorg. I hvert fall for mange muslimer. Muharram er den måned da imamen Hassan ble drept. Det skjedde den 10 muharram, på den dagen som kalles ashura.
Imam Hussein (og fred med ham), var sønnesønn til profeten Muhammed, sønn til Ali og Fatima, profetens elskede datter. Profeten sa om Fatima at hun en gang skal bli ”den fremste blant Paradisets kvinner, etter Jomfru Maria.” Han sa om Ali, at han skal bli ”kunnskapens port”. Og om deres sønner Hassan og Hussein, at de også skulle bli opphøyde i Paradis.
Imam Hussein sto overfor valget mellom å bøye seg for verdslige makter, og gi etter for korrupte krav. Eller å håndheve Islam, og heise Islams fane, og stå fast ved Guds egen tro. Hussein valgte det siste, og ofret livet for det.
Han og 72 følgesvenner valgte å gå i døden, heller enn å svikte Islam. De reddet troen, og ved deres død – martyrdøden. Muslimer vet å ære det.
Men de sørger over Hussein. Og sviket fra andre som skulle ha fulgt ham, men som valgte å vende seg bort. Muslimer sørger og gråter, også i disse dager, til minne om Husseins død.
Men uansett er det nytt år! Og muslimer går gjerne til moskéen. Nyttår er for høytid, og for alle muslimer.
