Irak

USA og den nye verdensorden

freddy.jpg

BLIR DET KRIG mot Irak? Eller mer presist: Velger USA-administrasjonen å gå til krig? Da blir dette et farlig sted: Doha, hovedstad i Qatar, en halvøy i Persiabukta. For bare noen mil bak sanddynene som begynner bortenfor lagunen, i det blå havet nedenfor hotellet, ligger Al-Udeid, en amerikansk base. Den forventes bli hovedkvarter for den amerikanske overkommandoen i tilfelle et angrep på Irak. Nå fylles den med personell og utstyr. Flere tusen amerikanske soldater skal være på plass. Noen ble kanskje fraktet inn i de store transportflyene som vi ser passere over havet.

NY VERDENSORDEN? Ja, vi er på vei mot den. En orden der USA er suverent den mektigste militære og politiske makt i hele verden, og der alle andre må forholde seg dem. “Dere er enten med oss eller mot oss”, sa president Bush til verden, etter 11. september 2001. Enten velger dere side med sivilisasjonen, det vil si ‘oss’ (USA), eller dere velger side med det onde, barbariet, vilket vil si å velge side med “dem”.

Vè de stater som velger feil.

Dette er den nye Bush-doktrinen, som preger amerikanske utenrikspolitikk, og vil gjøre det enda mer i fremtiden. Den erklærer amerikansk hegemoni, overherredømme, og gir USA diktatens rett, til å fortelle andre hva de skal gjøre og mene.

Uten å samrå seg med noen, skal USA kunne intervenere etter ønske. Og den som måtte stille seg tvilende (som FN?), gjør seg selv ‘irrelevant’.

Hva annet kan et land gjøre enn å jenke seg etter amerikanerne, for ikke å bli umyndiggjort, slik det skjedde i forhold til Irak?

VI HUSKER AT de fleste land, i Europa og andre steder, i utgangspunktet ikke delte USAs syn på hvordan å forholde seg til Saddam Hussein. De var ikke for krig. Mange tvilte på at Saddam Hussein virkelig representerte en slik trussel mot USA, eller mot verdensfreden, som det ble påstått at han gjorde. Flere forhold ga belegg for tvilen:

Internasjonalt Institutt for Strategiske Studier la frem en rapport om situasjonen. I rapporten fremkom det at Saddam Hussein står langt svakere nå, i forhold til å ha masseødeleggelsesvåpen, og alle andre ENGINEr våpen, enn han gjorde i 1991, før Golf-krigen. (The Independent, 10. september 2002). En rapport fra CIA ga ikke grunnlag for å hevde at Saddam skulle utgjøre noen umiddelbar trussel mot USA.

Men den amerikanske administrasjon handlet i samsvar Bush-doktrinen, og krevd underkastelse av Saddam. Ingen vil vel bli ansett som “irrelevant”, eller verre, som ‘mot USA’, så amerikanerne fikk det som de ville: En resolusjon i FN som truer med “de alvorligste konsekvenser” i fall Irak ikke “samarbeider” fullt ut. Og der USA kan håndheve det.

VISST ER Saddam en kriminell! Kall ham gjerne en gal diktator. Men det er nytt når Bush hevder at USAs standpunkt til Saddam er moralsk betinget. Saddam var ikke mindre umoralsk før.

Da samarbeidet USA med Saddam. Saddam angrep i sin tid Iran oppmuntret av USA, som leverte militært utstyr, ga store kreditter, og delte med Saddam militær etterretning, blant annet satelittbilder. De bildene hjalp Saddam til å bombe iranske styrker med giftgass. (Int. Herald Tribune, 12-13. oktober 2002.) Og da Saddam i sin tid brukte nervegass og sennepsgass mot kurderne, forsøkte den amerikanske administrasjonen å legge skylden på Iran.

Moralsk er heller ikke andre sider den nye Bush-doktrinen. Den styrker USAs samarbeid med Russland, India og Kina, når disse statene bekjemper voldelige opprørsgrupper, “terrorister”, som utvilsomt fremmer legitime krav, men som ikke vinner frem på grunn av forståelsen mellom USA og de respektive stater.

USA kommer heller ikke andre opprør i møte, som for eksempel det palestinske.

“SKAL SIKKERHETSRÅDETS resolusjoner bli respektert, eller satt til side uten konsekvenser?” Slik spurte president Bush i sin tale til FNs hovedforsamling 12. september. Meningen var klar: Irak skal stilles til ansvar.

Vi kan videreføre spørsmålet slik: Skal Sikkerhetsrådets resolusjoner bli respektert, eller satt til side uten konsekvenser – også når det gjelder Palestina? I det spørsmålet setter USA resolusjonene til side.

Ta Sikkerhetsrådets resolusjon 242, etter seksdagerskrigen. Den viser til det ‘utillatelige’ ved å erobre landområder ved krig. Og den krever i samsvar med dette, at Israel trekker seg tilbake fra (de) okkuperte områder. I 35 år er den resolusjonen blitt satt til side, mens resolusjonen nå, om Irak (1441) kreves gjennomført umiddelbart.

Hvem avgjør hvilke FN-resolusjoner som er viktige, og ‘truer freden’ (som res.1441), og hvilke som er mindre viktige, og snarere omhandler ‘disputter’ (som res. 242)? I FN skiller man mellom dem.

Truer aldri Palestina-konflikten “freden”?

Ta resolusjon 252 om Jerusalem. Den erklærer at alle forsøk fra Israels side på å endre byens legale status, inkludert ekspropriering av jord og eiendommer på den, er ugyldige, og kan ikke endre byens status. Nå vil USA endre byens status. USA godtar at det av Israel okkuperte Jerusalem skal innlemmes i den israelske staten, og bli dens ‘evige hovedstad’ – stikk i strid med FNs vedtak.

Det truer vel freden? Hvor er USAs “moral”?

VI ER ENTEN med eller mot USA, sier Bush. Og skillet går mellom sivilisasjon (representert ved USA) og barbari. Terrorisme representerer barbariet.

Så er det i hvert fall ingen “sivilisasjonskonflikt”, mellom Vesten, islam, konfusianisme, og så videre (slik Samuel Huntington har forespeilt ). Det godes fiende er terrorismen.

USA har pålagt seg å vinne i striden. Og metoden er, synes det, ren makt. De som ikke er med oss er mot oss. Bush-doktrinen tilsier diktat.

Men for virkelig å bekjempe terrorismen må man forstå for hva som skaper den. Man kan undertrykke den her, snart der, men så dukker den opp igjen så lenge mange nok ikke finner en annen vei.

Så gi dem en annen vei, i hvert fall de rasjonelle blant folk, undertrykte folk, fattige folk, som reagerer på maktens arroganse. Drener frustrasjonens kilder! Ha i hvert fall et program for det. USA bekjempet terror i Afghanistan, og lovte landet betydelig hjelp, som er uteblitt. Afghanistan er fortsatt de frustrerte opprøreres argument.

DEN AMERIKANSKE HEGEMONISMEN inviterer til frustrasjon, så lenge den ikke går sammen med rettferd. Jeg sitter på hotellet i Doha og skrur på en TV-stasjon.

Den viser de siste nyhetene. Vi ser israelske tanks rulle inn i Hebron. Soldater sprenger hus i lufta, hvor de ‘mistenker’ motstandsaktivitet. Familier leter i ruinene. Forskremte barn ser på, mens kvinner sørger og gråter.

Neste dag ruller styrker inn i Gaza, der Israel også er okkupant. De utøver den samme volden.

“Nok er nok”, sa president Bush i en tale, 4. april i år, om Israels militære invasjon. Han krevde at styrkene ‘umiddelbart’ trakk seg ut. Så skjedde det ikke mer, fra USAs side. Og Israel fortsetter å invadere som før.

Bekymringsfullt er det at den israelske volden lang på anses som del av en felles front, mot ‘terrorisme’, og blir godtatt. Det fremmer ny frustrasjon, og gir falske fiendebilder i verden.

Etter nyhetene sender TV-stasjonen en film. Den er fra korstogstiden. Vestlige inntrengere nærmer seg Det hellige landet. De kommer over havet i båter, med vindfylte seil påmalt kristne kors, eller til hest og fots over land, med kors på sine hvite kapper.

Filmen viser heftige slag, mellom inntrengere med blanke sverd, og forsvarere med krumme sabler.

Kristne angripere mot Østens forsvarere! Det gir et feil bilde av verden i dag. (Samuel Huntington tar feil.) Men kan fremmes av de avviste, frustrerte.

Hegemonisme, arroganse, diktat og undertrykking er hovedmomenter i vår analyse.

Et annet tema er følsomt.

DET ANGÅR pressgrupper i USA, og motsetninger i den amerikanske adminstrasjonen. Når USA nå går mot hegemoni, blir dette ikke uinteressant.

I alle avgjørelser ligger det mange vurderinger, og i politikken er det flere hensyn. Når det gjelder Irak, er dette et viktig moment:

“Tenk dere Saddam Hussein med et kjernevåpen,” sa Bush. Og spurte hva det ville bety for Israel. Bekymring for Israel er en forklaring til diktatet mot Irak.

Det er vel ikke rart. Israel kan være utsatt. Og USA ser på Israel som en venn. Det siste underbygges av pressgrupper, som er sterke i det amerikanske samfunnet. Hvor sterke bør kunne vurderes.

USA har i dagens situasjon, valgt å rettferdiggjøre Israels okkupasjon av Jerusalem,og godta at byen innlemmes i Israel, i strid med FNs vedtak. Slikt er provoserende handling. Det tjener ikke amerikanske interesser, om å innta en hegemonistisk rolle, når man så grovt misbruker sin ledende stilling.

Det er vanskelig å se andre årsaker til dette, enn pressgrupper. De opererer på siden av det demokratiske systemet, og driver frem vedtak som ikke alltid samsvarer med amerikanske interesser.

“Den israelske lobbyen er sterk,” skriver Robert Fisk, en høyt respektert britisk journalist. Den påvirker politikere og presse, og sikrer båndene til Israel. (The Independent, 9. juli 2002.)

Jeg anfører et moment til.

OLJE ER VIKTIG i Bush-doktrinen. Amerikanske oljeselskaper har vært stengt ute fra Irak. Veltes Saddam, får de slippe til. Da kan de kan ta ledelsen i å utnytte landets oljereserver, verdens største etter oljekildene i Saudi Arabia.

HVA BLIR konklusjonen? USA går mot hegemoni. Intervensjon og diktat blir resultatet. Andre store stater, som de i Europa, stiller i andre rekke. De vil måtte lene seg til USA, for ikke å bli “isolerte”.

Enkelte land og folk, i det vi kaller den tredje verden, kan finne USAs diktat urimelig, og arrogant. De deler ikke amerikanske synspunkter. Kanskje har de legitime krav, som Bush-doktrinen ikke tilgodeser.

Frustrerte elementer blant dem vil henfalle til væpnet aksjonisme. De får et omland av sympati. Spørsmålet blir om ikke aksjonismen, og sympatien, i virkeligheten underbygger hegemonismen.

Slik ser verden i øyeblikket ut fra Qatar.

Dislikes(0)