Historie

Slaget ved Hattin

Hattin.jpg

Vi vender blikket mot et historisk slag, blant de viktigste i Midtøsten. Det er slaget ved Hattin i Galilea, et stykke fra Tiberias. Året er 1187.
    Kong Guy med sin mektige hær av korsfarere og deres følgesvenner, er på mars gjennom Galilea mot Tiberias. Det er tidlig fredag 3 juli. Dagen er varm, luften står stille, mens hæren langsomt beveger seg innover det solbakte, golde landskapet på det lave fjellplatået.
    Det er et imponerende syn: 1.500 riddere til hest, tusentalls bueskyttere og væpnede pilegrimer fra mange land. De bærer rustning og skjold med kors, kapper med fargerike broderier og hjelmer med ansiktsvern. Hestene har polstrede tepper.
    År med harde kamper har lært korsfarerne hvor viktig det er med organisering og den strengeste disiplin.
    I midten er ridderne. De er kraftfulle i kamp, men sårbare på marsj. Fotsoldater med armbrøst og spyd er rundt dem til beskyttelse.

Sola steker, luften er het. Det er ikke skygge noe sted. Tungt rustede riddere tørker svetten, og fotsoldatene begynner å bli trette.
    Men Saladin er henrykt. Han ser fiendens hær på vandring i åpent terreng, der muslimene vil ha en stor fordel. Planen var å drive den ut fra forsvarsstillingen ved Safuria, til det golde fjelllandskapet, og den lyktes.
    For å trette ut korsfarerne lar han ustanselig grupper av ryttersoldater angripe. Rytterne haster fram i bølger og skyter piler, og snur før fienden får svart.
    Saladin venter med et større angrep til dagen blir enda hetere og tørsten virkelig begynner å plage fienden. For de har ingen vannvogner med, og soldatenes vannflasker er snart tømt. Det er ingen brønner på veien.
    Snart merkes det på moralen. Korsfarerhæren sliter. Den blir terget av Saladins soldater, som med krigsrop og trommebulder feier ned fra åsene omkring til stadig plage for hæren.
    Blant Saladins soldater ser vi mamelukkene med sine gule flagg. Andre flagg er i rødt eller gult, med fargerike broderier og tegninger.
    Bak flaggene stormer ryttersoldater, væpnet med pil og bue. De har praktfulle silketøyer over beskyttende brynjer.
Nå har Guys hær marsjert i mange timer. Vannet har tatt slutt. Sola steker enda hetere.
    Korsfarerhæren stanser for å gå til motangrep. Men det er netIndexp det Saladin ønsker. For dermed blir hæren enda trettere, og soldatene er uten vann.
    Disiplinen i hæren blir svekket. Noen riddere bryter ut og rir i retning av brønnene ved Hattin, uten å ense fotsoldatene. Men de blir stanset av Saladins styrker.
    Kong Guy gir ordre om å slå leir. Saladin omringer leiren så tett, blir det sagt, at ikke engang en katt slipper ut.
    Om natten skyter muslimene brannpiler mot leiren. De faller mot telt og kropper.

Blant muslimene er moralen høy. De venter seier i den hellige krigen. Men det er for tidlig å feire, for det avgjørende slaget gjenstår. Saladin gjør sine forberedelser.
    Han lar karavaner av kameler bringe vann i store skinnsekker til sine egne styrker. Andre kameler bringer militært utstyr, blant annet 400 laster med piler, til soldater langs hele fronten.
    Da morgenen gryr, tar korsfarerne oppstilling. De vil til Hattin og brønnene der.
    Saladin lar dem gå. Han gir dem tid i middagsheten.
    Ustanselig angriper muslimske ryttersoldater korsfarerne i flanken, for å splitte dem fra resten av hæren.

Riddere fra Tempelherre- og Hospitalordenen samler seg til motangrep, men både menn og hester er utslitte, og forsøket renner ut i sanden.
    Nå rakner disiplinen blant korsfarerne. Fotsoldatene begir seg uhemmet i vei mot Hattins vannkilder. I tusentall løper og snubler de, i full uorden. Ridderne samler seg på kong Guys ordre, men fotfolket er i oppløsning, som om de er prisgitt døden.
    Muslimene tenner på underskog og kratt. De drar nytte av vestavinden, som fører ild og røyk mot korsfarerhæren og bidrar til oppløsningen.
    Hæren er hjelpeløs. Bare 3000 overlever.
    Kong Guy blir Saladins fange, og korsfarerriket står for fall.
    Mens muslimene går mot Jerusalem.

(Kilde: G. Regan: ?Saladin and the Fall of Jerusalem.?
London 1987.

Dislikes(0)