Kristendom

Muslimer og kirkelig toleranse

Vi kan utfordre Kirkens toleranse i forhold til muslimene. Og spørre: Er det virkelig slik at Kirken fordømmer dem?

Bakgrunnen ligger i Augustana, den fremste lutherske lærebekjennelsen. Den er bindende trosoppfatning for lutherske kirker i hele verden. Der omtales ”muhammedanerne”, dvs muslimene, i klare ordelag.

Bekjennelsen ble utarbeidet til den keiserlige riksdag, som var utskrevet av keiser Karl V, og holdt i Augsburg i 1530. Bekjennelsesskriftet åpner slik: ”Uovervinnelige hersker, ærverdige keiser, allernådigste herre!” Og videre: ”Da Deres Keiserlige Majestet har skrevet ut en riksdag til Augsburg, for å rådslå om hjelpetropper mot tyrken: kristennavnets og kristendommens frykteligste gamle arvefiende…” ”Tyrken” var muslimene.

Riksdagen diskuterte rett kristendom. De evangeliske kristne la fram bekjennelsesdokumentet, som fortsatt er gjeldende korrekt tro for alle lutherske kirker.

”Muhammedanerne”, dvs. muslimene, blir fordømt i skiftet. For de står i strid med kristen tro. Og hva skal skje med slike? De skal fordømmes ”til å pines uten ende”, heter det. Mens de rettroende og utvalgte (kristne) skal gis ”evig liv og evige gleder”.

Det går en tanke til Henrik Wergeland, vår store nasjonaldikter, som på dødsleiet påberopte seg – nettopp ”tyrkens” religionslære. Han fant den overlegen vår egen. (Se Edda, Nordisk tidsskrift for litteraturforskning, bind IX, 1918.) Han skrev til sin far, Nicolai, som var prost på Eidsvoll: ”Jeg dør (…) som en Allahs oppriktige dyrker…” (Se Yngvar Ustvedt i Dagbladet 16. mai 1997.)

Og når det gjelder ”tyrkens” religionslære, kan dette anføres fra den hellige bok, Koranen, om folk med en annen tro: ”De som tror ved denne bok, muslimene, og jødene, sabéerne og de kristne, ja alle som tror på Gud og på Den siste dagen, og som gjør det som er rett – de skal ikke ha noe å frykte eller angre.” (5, 69)

Kan vi lære toleranse av det?

Dislikes(0)