Historie

Jerusalems fall

saladin.jpg

Det er fredag 15. juli. Året er 1099. Vi står ved Jerusalems bymur, som er under angrep av kristne korsfarere.
    Byportene er stengt med skodder. Men angriperne har bygd tårn av tømmer og dratt dem inn mot bymurene, i et forsøk på å ta seg over.
    Luften er fylt av rop. Fra kastemaskiner slynges steiner og brennende prosjektiler, som hviner gjennom luften og etterlater haler av røyk.
    Det knitrer i brennende halm og knaker i tårnenes tømmer. Angriperne krøker seg ned bak skyteskårene i tårnene sine, i dekning for skurer av piler.

Nå er tårnene en meter fra muren. Forsvarerne bruker tau, i et forsøk på å velte tårnene, og slynger olje mot tømmeret, i håp om å antenne det.
    Men korsfarerne kutter tauene. Og slukker ilden med eddik.
    De tørker svette fra pannen. Kanskje gjør de korsets tegn.
    I to år har de vært på reise fra Frankrike. De har utkjempet mange slag. Nå er de ved reisens mål: Jerusalem, Guds egen by, som er i hendene på ? mener de ? de vantro.
    Det venter dem frelse og tilgivelse, tenker de. For i Jerusalem kommer de nær Guds sønn.

Men forsvarerne står i veien. Gjennom røyk og brennende flammer kan de skimte ansiktene deres.
    I korsfarerne brenner hatet bitrere enn noen gang.
    De legger mer kraft i angrepet, og forsvaret ser ut til å vike. Det blir rom for å skyve en stokk fra et tårn og inn på muren. De første angriperne tar seg over. Fra bakken høres jubel da andre reiser stiger, og snart er flere oppe på muren.
    Kampen raser mann mot mann. Noen blir veltet ned fra muren. Andre får kanskje en kniv i strupen.
    Forsvarerne, muslimene, kjemper besluttsomt, og prøver å holde byen mot de framstormende, tilreisende barbarene.
    I byen sprer frykten seg for hva som vil skje om korsfarerne skulle vinne. Folk har liten tro på medlidenhet fra de kristnes styrker.

Snart får korsfarerne overtaket. Muslimene viker, meter for meter. Til slutt flykter de.
    Korsfarerne kan reise flagget, som tegn på at Jerusalem er tatt.
    Så strømmer korsfarerne inn i byen. Ved Al-Aqsa moskeen møter de motstand, som raskt blir slått ned.
    De massakrerer de muslimske forsvarerne, de vasser til anklene i blod. Og slik fortsetter det. I Jerusalems trange gater står korsfarere og pilegrimer bak en massakre som er blant de verste historien kjenner.
    De jager alt og alle. Hver mann, hver kvinne, hvert barn blir drept. Alle dyr blir drept. De bruker de våpen de har: sverd, økser og kniver. Og hugger ned alt i sin vei.
    Ved Al-Aqsa moskeen og Klippedomen ligger muslimske lik i dynger. Angriperne kutter opp likene eller snitter i dem med kniver. De leter etter gullmynter, som det blir sagt at muslimene har svelget.
    Overalt renner blodet.
    Jødene får en annen skjebne. De blir stuet sammen i den største synagogen. Så tenner de kristne på, og jødene brenner i hjel.
    Det er som blodbestenkte slaktere korsfarerne stiger inn i Den hellige gravs kirke, for å feire seieren i Jerusalem, og takke Gud for hans store godhet.

En korsfarer, William av Tyrus, reagerte selv på massakren og skrev:
    ?Det var grufullt å se de mange drepte! Overalt lå det avhugde kroppsdeler. Jorden var stenket med blod.
    Men verre enn de hodeløse lik og løse lemmer som lå spredd i alle retninger, var synet av de seirende herrer! Det dryppet blod av dem fra hode til fot. De skremte dem de møtte.?
    Både korsfarere og pilegrimer deltok i massakren og holdt den for rett. Gud ville det slik.
    Jerusalem var byen til deres frelser, Jesus Kristus, som jødene hadde korsfestet. Og muslimene hadde krenket de kristnes hellige steder. Så bare å frigjøre Jerusalem var ikke nok, nei, ved blodbad måtte byen renses!
    De som deltok, fikk tilgitt sine synder.

Jerusalems fall ble et sjokk for den muslimske verden, som likevel lite kunne gjøre, splittet og delt som den var.
    Inntil Saladin i spissen for samlede styrker, gjeninntok byen 90 år senere.

(Kilde: G. Regan: ?Saladin and the Fall of Jerusalem?,
London 1987.)

Dislikes(0)