Islamsk tro

Islam gir trosfrihet

Qolsharif.jpg

Under overskriften ”Islam og trosfrihet” omtaler Hans Olav Syversen, KrFs parlamentariske leder, undertrykking av kristne i «muslimske land?, i en kronikk i VG 5. april. Kronikken inviterer til en kommentar.


For det første om islam og trosfrihet: Islam gir enhver person trosfrihet, det gjøres klart i Koranen. Et viktig og ofte sitert vers fra Koranen er dette: «Det skal ikke være tvang i troen!» (2,256). Videre kan føyes til: «La den som vil det, tro. Og la den som velger det, la være å tro!» (18,29) Logikken i det er selvsagt som følger: Det er umulig å skulle tvinge noen til å tro! Dette ligger i sakens natur. Tro kommer innenfra, fra ens eget selv. Det kan ikke være resultat av tvang.

Koranen som er et logisk skrift, er selvsagt klar over dette. Den henvender seg kritisk til leseren, og spør: «Vil du da tvinge noen til å tro?» (10,99) Som om det skulle gå an! Og svarer selv på spørsmålet: «Det er ikke for et menneske å tro, med mindre Gud ønsker det!» (10.100) Tvang og undertrykking vil ikke føre fram! Det skal så visst, heller ikke prøves.

Syversen påpeker at kristne i dag forfølges i «muslimske land». Blant sistnevnte nevner han blant annet disse: Afghanistan, Saudi-Arabia og Somalia. Ikke så «muslimske», spør du meg. Men utfordringen står der, utvilsomt! Enhver undertrykking skal angå oss alle.

Jeg vil likevel føye til dette, og Syversen er inne på det selv, når han omtaler hvordan undertrykking av kristne i Midtøsten, synes å ha gått sammen med oppløsningen av Det ottomanske riket, og etableringen av «moderne stater», som Syversen skriver. For hvordan gikk dette til? Jo, vestlige stormakter delte regionen, satte selv grenser på et kart og etablerte nye stater for å ivareta sine egne interesser. Og dessverre ble det slik i den prosessen, at kristne minoriteter i de enkelte områdene, ofte ble samarbeidspartnere for de vestlige («kristne») stormaktene, i den undertrykking som deretter fulgte.

Falangistene i Libanon er et talende eksempel, men liknende grupper fins i andre land. Det er kristne elementer med klare bånd til Vesten, og som subjektivt og/eller objektivt fremmer vestlige interesser i regionen. Men dette er likevel et politisk, og ikke et religiøst, forhold.

Om «dhimmi», eller ikke-muslimer i muslimske land: Syversen mener de er annenrangs borgere i de land det gjelder. Da er det nok et eksempel på et politisk, og et ikke-islamsk forhold. I islam skal dhimmi; ikke-muslimer, være respektert! Profeten Muhammed har sagt: ?Den som krenker en dhimmi, krenker meg. Og den som krenker meg, krenker Gud!?

Imam Ali, æret og respektert, ga denne beskjed til sine medborgere som statsoverhode for fjorten hundre år siden: «Dere skal behandle alt folk vennlig og rettferdig! For de er brødre og søstre til dere i troen. Eller brødre og søstre til dere i skapelsen!»

Ingen skal krenke en dhimmi! Og for den saks skyld, heller ingen annen, dersom man følger islam! Men Syversens bekymring for «muslimske» land – og for den saks skyld andre land – kan sikkert bli delt av flere.

Dislikes(0)