Valget i Iran

Irans legitime styre? En foreløpig oppsummering

Situasjonen i Iran er i ferd med å roe seg etter presidentvalget i juni. Det kan være på sin plass med en oppsummering.


– Regimet i Iran er legitimt. Jeg viser da til det styret som fremstår under ledelse av president Ahmadinejad. Sistnevnte vant presidentvalget. Vi kan like det eller ikke, men han har flertallets støtte. Aftenposten likte det ikke, i sin lederartikkel etter valget (14. juni), men måtte likevel innrømme, under overskriften “Irans ulykkelige valg”, at det virker “som om Irans sittende president, Mahmoud Ahmadinejad, har vunnet en klar seier”. Avisa skriver: “Vi kan ikke utelukke at valgfusk har forekommet. Men Ahmadinejads forsprang er likevel såpass klart at det ser ut som om velgernes votum har gått til ham.” Avisa peker på at “de fromme og fattige delene av befolkningen stemmer på Ahmadinejad”.

Og da er vi nok nær “folkeflertallet”; av de fattige og underpriviligerte, religiøse og fromme, arbeidere og bønder, ikke minst på landsbygda, der halvparten av befolkningen lever. Ahmadinejad fikk deres “votum”.

Kjente amerikanske valgforskere har kommet til det samme: “Ahmadinejad vant, kom bare over det”, skrev Flyht og Hillary Mann Leverett, som begge arbeidet i Det hvite hus under president Bush. Ja, vi bør legge våre sympatier, eller antipatier, til side (også Torlaug Nordtun) og se dette i øynene: Flertallet av folket i Iran valgte Ahmadinejad til president. Det gir legitimitet til det iranske styret.

– Det fins en sterk opposisjon i Iran, som har markert seg i demonstrasjoner. Hva er opposisjonens karakter? Den fins på flere nivåer. Og har forskjellig farge. Noe er for krusninger å regne, overflatiske uenigheter som favnes innenfor det etablerte systemets rammer. Representanter for den uenigheten vil finne sin plass, om det virkelig gjelder, blant flertallet av de iranske velgerne. Men det fins en systemopposisjon. Og opposisjonens motkandidat ved valget, Hossein Mousavi, kommer den nær, når han lar sin talsmann, Mohsen Makhmalbaf skrive i avisa The Guardian (20. juni) følgende: “Siden revolusjonen i 1979 har Iran hatt 80 % diktatur og 20 % demokrati. Vi har hatt diktatur fordi en person har ledelsen, den øverste leder – først Khomeini, nå Khamenei.” Det er å utfordre den islamske republikken.

Og med titusener (hundretusener?) av demonstranter i gatene, under Mousavis banner, blir dette nær ved å regne som et grunnleggende angrep på det etablerte styret, som altså har flertall i folket. Sterke krefter vil rive ned styret, og utvilsomt finnes det slike. De har vært aktive i demonstrasjonene. Og utnyttet situasjonen til eget formål, iblant med køller og steinkasting selv.

– Vold og motvold har så visst forekommet. På begge sider. Vold er brukt av opposisjonen for å fremprovosere voldelige reaksjoner som så kan utnyttes politisk. Som det het i en reportasje fra en demonstrasjon: “Tusener av protesterende samlet seg i det sentrale Teheran, og førte videre en strategi for direkte konfrontasjon med politiet.” (International Herald Tribune 10. juli.) En slik valgt, direkte konfrontasjon, med bruk av køller og kasting av steiner, foruten påtenning av busser og biler, og knusing av vinduer i banker og kontorer, som det også har vært påpekt, er neppe noen fredelig markering av et angivelig demokratisk standpunkt, når styresmaktene har gjort klart at protester må ta legale former.

– Reportasjebildet har vært farget. For å referere til Robert Fisk, en av verdens fremste journalister, som selv er kritisk til styret: “Vår dekning av dette valget har vært alvorlig mangelfull”, skriver han, og peker på hvordan de fleste besøkende vestlige journalister “har bodd i hoteller i det velstående, nordlige Teherans forsteder, der titusener av Mousavis tilhengere bor, og hvor det er lett å finne utdannete oversettere som elsker Mousavi, hvor de intervjuete snakker flytende engelsk og raskt fordømmer konsekvensene” av det iranske, islamske styret. (The Independent 20. juni.)

– Menneskerettighetene, allment, i Iran? Der kan man være enig i flere saker. Opprørende er rapporter om hvordan fengslete demonstranter skal være behandlet, eller mishandlet, for å “innrømme” kontakt med fiendtlige makter. Slikt strir mot den iranske konstitusjonen, der det blant annet heter (artikkel 38): “Det er forbudt å anvende psykologisk eller fysisk tortur i den hensikt å hente ut innrømmelser. Brudd på dette skal straffes etter loven.”

Men temaet i denne omgangen har først og fremst vært spørsmålet om valget, og hvor representativt det var. Og videre, i kjølvannet av dette: Om det iranske styrets legitimitet. Det iranske styret kan ha flere ansikter. Og noen av dem bør vi kunne forstå.

Dislikes(0)