Kristendom

Himmel og helvete

Er det evig pine i vente for alle som ikke tror på Jesus? Eller er helvete avlyst, og frelse å finne i alle religioner? Spørsmålet reises av kristne og andre. Og mange vil være interessert i svaret, ut fra egne interesser, med henblikk på en mulig evighet. Men også i forhold til samtaler og diskusjoner, forelesninger og annet, om hva kristendom egentlig er.

Som tenkende menneske kan man være opptatt av begge deler. Og for å referere et eget eksempel: Jeg ble bedt, av en kristen menighet i Oslo, å delta på et av deres møter, og der legge fram en muslims syn på kristendom. Da ble spørsmålet aktuelt: Hva er egentlig kristendom, hva er grunnleggende teser i dens lære? Selv for en norsk person, oppvokst i Oslo, med skolebakgrunn fra Bolteløkka og Fagerborg, og med ordinær kristendomsopplæring fra dem, ble jeg et øyeblikk usikker. Og ønsket kirkens egne dokumenter. Så jeg gikk til en kristen bokhandel i Oslo, la frem spørsmålet og fikk anbefalt: Den norske kirkes bekjennelsesskrifter, samlet av Arve Brunvoll. Der burde jeg finne svar.

Jeg merket meg presiseringen i bokens forord, om at skriftene ”fremdeles har rettslig status som bekjennelsesskrifter for Den norske kirke”, at de har ”et avgjørende ord å si også i vår tid om hva som er innholdet i det kristne budskap”, og at de uttrykker ”en kristendomsforståelse som er varig”. De er ”lærenormer i vår kirke”. Og hjelp til dem som vil vite ”hva kirken lærer, og hva kristentroen går ut på”. Dokumentene var tydeligvis hva jeg søkte.

Hva sier de om himmel og helvete? Jeg blar, og finner denne tese: ”Enhver som vil bli salig, må framfor alle ting holde fast på den felles kristne tro”. Og videre: Enhver som ikke bevarer denne (tro) hel og uforfalsket, vil uten tvil gå evig fortapt”. Salighet og evig fortapelse, det går vel på himmel og helvete?

Hva er så ”den felles kristne tro”, som avgjør om man blir salig, eller går evig fortapt? Den er ”at vi ærer én Gud i Treenigheten”, tre ”personer”: Faderen, Sønnen og Den Hellige Ånd. Da følger det alle ikke-kristne, er ”evig fortapt”. Med tilhold i helvete?

Jeg blar videre og kommer til et skrift som er ”det viktigste bekjennelsesdokumentet i alle de lutherske kirker i dag også”. Det er trosbekjennelsen som ble lagt fram for Keiser Karl V på riksdagen i Augsburg i år 1530. Den trosbekjennelsen åpner slik: ”Uovervinnelig hersker, ærverdige keiser, allernådigste herre!” Og viser til keiserens riksdag, skrevet ut ”for å rådslå om hjelpetropper mot tyrken (dvs. muslimene, min anm.), kristennavnets og kristendommens frykteligste gamle arvefiende…”. Trosbekjennelsen ”fordømmer alle vranglærer (…) som for eksempel muhammedanerne”. Og vi blir minnet om ”den rette lære”, om de tre ”personer”, særegent for kristendom alene.

Så lærer vi dette: ”De fromme (troende) og utvalgte skal han (Kristus) gi evig liv og evige gleder, men de ugudelige mennesker og djevlene skal han fordømme til å pines uten ende (eller: fordømme i helvete og den evige straff).”

Det er entydig tale. For det er altså evig pine i vente for alle som ikke tror på Jesus. Slike mennesker ender i helvete. Mens de fromme/troende går til paradis. Ifølge det viktigste bekjennelsesdokumentet i alle de lutherske kirker.

Jeg la fram dette på møtet i den kristne menigheten. Men mange protesterte, og sa dette ikke er kristendom. De syntes å være i ferd med å ”avlyse” noe som må anses som en grunnleggende tese. Da blir jeg fortsatt usikker på hva kirken egentlig mener, når jeg foreleser om religion for elever. Og deltar i forsamlinger og møter. Trenger kirken nye bekjennelsesskrifter, eller en påminning om de som eksisterer? Kan prester og troende mene hva de vil?

Dislikes(0)